Alle kjenner Kaos, den kuleste bikkja i by’n. I løpet av det
siste tiåret har vi trasket sammen langs de fleste stier og skogsbilveier i
Marka, har badet i de fleste tjern og har trålet oss gjennom alle strøk av byen.
Kaos kjenner alle Oslos trikke- og bussruter, har selvfølgelig eget månedskort,
og vet hvor det er gode pølser å få. Med sitt vennlige gemytt og snille
utseende imponerer han de fleste han møter på sin vei, og han elsker å bli klappet
og få oppmerksomhet.
Men nå går det mot slutten. I sitt trettende år er ikke
dagene fullt så morsomme lenger. Det er ikke alltid han orker å gå tur. Han har
vondt i forlabbene. Ofte snubler han og slår seg på vei ned trapper og inn i
trikker. Han må bæres over hindringer han før jumpet over så lett som en lek.
Han orker ikke svømme lenger, det som pleide å være det morsomste han visste.
Nå sover han for det meste. Urørlig, som om han var murt fast til bakken.
På toppen av det hele har han fått en svulst i munnen, som
vokser. Jeg vet ikke ennå om den er god- eller ondartet, men uansett må den
fjernes. Det er et alvorlig dilemma: Skal vi utsette han for kirurgi og
anestesi med usikkert utfall og en langvarig og i grunnen hypotetisk
helbredelsesprosess, bare for å forlenge livet hans med noen smertefulle
måneder? Eller skal vi gi ham aktiv dødshjelp, slik at livet han kan avsluttes
før det blir altfor plagsomt? Vi ser jo at han har plager nok som det er
allerede.
Kaos er snart tretten år. Foreldrene han ble ni. Store
hunder lever ikke særlig lenge.
Uansett hva vi bestemmer oss for, er det et godt hundeliv
som går mot slutten.
